Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

S-PSA

Akkreditering Alternativt navn: Prostata spesifikt antigen

Indikasjoner

Utredning og oppfølging av symptomgivende sykdommer fra prostata og ved klinisk mistanke om prostatakreft. Årlig screening av menn mellom 40 – 70 år med arvelig belastning av prostatakreft. Oppfølging etter behandling av prostatakreft.


Referanseområde

Kjønn Alder Referanseområde Enhet
Mann 0 - 49 år 0 - 2,5 µg/L
Mann 50 - 59 år 0 - 3,5 µg/L
Mann 60 - 69 år 0 - 4,5 µg/L
Mann > 70 år 0 - 6,5 µg/L

Tolkning

PSA er et prostataspesifikt glykoprotein som finnes både i normalt og patologisk prostatavev. PSA-verdien er korrelert til mengden av prostatavev, og ved hormonbehandling eller nedsatt testosteronproduksjon ses lave verdier. Ved prostatitt ses høye verdier, opp til 40 – 50 µg/L som faller når betennelsesprosessen går tilbake. PSA-nivåene øker med alderen, og menn under 50 år bør ha PSA under 2,5 µg/L, mens menn over 70 år med benign hyperplasi godt kan ha verdier opp til 6,5 µg/L.

Årlig måling av PSA anbefales for menn mellom 40 – 70 år med arvelig belastning for prostatakreft. Henvisning til urolog bør skje dersom PSA øker rask eller overstiger 3,0 µg/L.

Symptomfrie menn uten arvelig belastning mellom 50 og 70 år kan være aktuelle for PSA-målinger. Pasienten må først informeres om fordeler og ulemper med testen. Retningslinjer varierer for hvor høy PSA skal være for henvisning til urolog. I screeningstudier har grenser på 3,0 – 4,0 µg/L vært brukt.

Etter kirurgisk radikaloperasjon ligger vanligvis PSA-nivåene under deteksjonsgrensen. Biokjemisk tilbakefall er definert som to målinger på 0,20 µg/L eller høyere, tatt med minst en ukes mellomrom.

Merknad

PSA med to desimaler i det lave området. PSA-svar mellom 0,1 og 1,0 µg/L vil nå bli gitt ut med to desimaler. Fortsatt blir svar mellom 1,0 og 10 µg/L utgitt med en desimal, mens resultater >10 µg/L utgis uten desimal. Vår nedre målegrense er uendret og er 0,1 µg/L. Svar mindre enn 0,1 blir utgitt som <0,1 µg/L.

Bakgrunnen for endringen er følgende: Mens det tidligere var fokus på øvre referansegrense, er det i de senere år blitt stadig viktigere å få belyst det nedre måleområdet. Dette har sammenheng med moderne, radikal behandling som ofte resulterer i ikke målbare PSA-verdier. For å oppdage residiv er det i slike tilfelle viktig å oppdage nivåendringer så tidlig som mulig.

Innføring av to desimaler i det lave måleområdet har imidlertid sine begrensninger og ulemper. Dette har sammenheng med analytisk og biologisk variasjon. Riktignok er den analytiske variasjonen ganske liten, men den biologiske variasjonen er stor. Og i det lave måleområdet, PSA <1,0 µg/L, må vi påregne at analysevariasjonen er større enn den CV som er oppgitt for analysen.

Dette betyr at to ulike analysesvar ikke nødvendigvis er signifikant forskjellige. Eksempelvis er ikke PSA 0,18 µg/L signifikant forskjellig fra 0,14 og må ikke tolkes som sikkert tegn på residiv. (Neste prøve kan gjerne bli f.eks. 0,11 µg/L, selv ved uendret tilstand.)

Det er den samme måleusikkerheten som ligger til grunn for at vi har beholdt nedre målegrense <0,1 µg/L. Analyseinstrumentene leverer verdier som er lavere enn dette, men usikkerheten ved det enkelte svar gjør at vi har valgt å være ”konservative” og ikke gå på akkord med nøyaktigheten.

Forskjell på to prøvesvar hos samme pasient?


Analytisk variasjonskoeffisient:
Biologisk variasjonskoeffisient:
Total variasjonskoeffisient:

Analysenummer: 232
Forkortet analysenavn: S-PSA

Prøvetakingsrutiner

Unngå å ta prøve samme dag det er utført rektal eksplorasjon med prostatamassasje.

Prøvemateriale og mengde

0,5 mL serum

Merking

Benytt etikett med strekkode med sluttsiffer 4 eller 5.