Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

Reumatologiske sykdommer - autoimmunitet

Bakgrunn

Denne teksten vil omhandle autoantistoffer og analyser av autoantistoffer. Autoantistoffer kan forekomme hos friske individer og kan ses på som et normalt ledd i reguleringen av immunitet og antistoffproduksjon. Ved enkelte autoimmune lidelser opptrer dog høye konsentrasjoner av autoantistoffer rettet mot spesifikke kroppsegne molekyler, og disse autoantistoffene kan være  direkte involvert i sykdomsprosessen. Tidspunktet når disse er påvisbare i serum stemmer ikke alltid med når kliniske symptomer opptrer. Tidlig i en autoimmun sykdom vil derfor slike analyser ofte ha lavere sensitivitet enn senere ut i forløpet, og negative autoantistoffer utelukker derfor sjelden at autoimmun sykdom foreligger. Omvendt kan autoantistoffer opptre før sykdomsdebut. Tilstedeværelse av disse potensielt sykdomsfremkallende autoantistoffer hos friske trenger ikke å gi kliniske symptomer senere i livet, men det er ofte en økt risiko for klinisk autoimmun sykdom hos disse individene. Ikke alle autoimmune sykdommer kjennetegnes av autoantistoffer, og noen vanlige sykdommer som vitiligo og psoriasis er per i dag ikke knyttet til noen målbare autoantistoffer.

Autoimmune sykdommer er arvelige, med økt risiko for førstegradsslektninger til personer med autoimmune sykdommer, og forekomsten av autoimmune sykdommer varierer med kjønn og etnisitet. Arvegangen er sjelden monogen, slik at autoimmune sykdommer ikke kan forklares av bare ett gen. Noen spesifikke autoimmune sykdommer som ankyloserende spondylitt (Mb Bekhterev), reaktiv artritt og psoriasisartritt er sterkt assosierte til vevstypen HLA B27. HLA B27 er dog hyppig i norsk befolkning (ca. 16 % uttrykker HLA B27) og hos etniske samer ses HLA B27 hos 24 %. HLA B27 er altså vanlig og de fleste som uttrykker HLA B27 vil aldri utvikle sykdom, og testing for HLA B27 er derfor kun indisert ved symptomer på sykdom assosiert til HLA B27.

Diagnostikk av autoimmune sykdommer er ofte kriteriebasert, slik at diagnosen stilles på grunnlag av spesifikke autoantistoffer, men også basert på typiske kliniske og radiologiske funn, sykehistorie, miljøfaktorer og slektsanamnese. Her inngår også generelle laboratorieanalyser:

Blodstatus

Nøytrofili kan tale for infeksjonssykdom og ikke autoimmun sykdom

Trombocyttose er vanlig ved inflammasjonssykdomer. Også lett anemi kan forekomme.

CRP og SR

Høy CRP taler for systemisk sykdom

Immunglobuliner

Hypergammaglobulinemi er vanlig. Høy IgG ses ofte ved SLE eller mixed connective tissue disease, høy IgA ved hepatitt eller alkohol og høy IgM ved reumatoid artritt

Leverprøver (ASAT, ALAT, GT, ALP)

 

Forhøyede leverprøver kan tale for infeksiøs hepatitt eller autoimmun hepatitt. Kroniske infeksiøse hepatitter, og særlig hepatitt C, øker risikoen for autoimmune ledelser.

CK

Forhøyet CK kan tale for autoimmun muskelsykdom som myositt eller dermatomyositt.

Urinsyre, LD

 

Høy urinsyre og LD ses ved økt celleomsetting, som ved høy sykdomsaktivitet eller malignitet

Urinprøve og kreatinin

Urinprøve er viktig for å utelukke proteinuri, og urinmikroskopi bør vurderes. Nyreaffeksjon er vanlig og fører ubehandlet ofte til alvorlig sykdom.

Infeksjonsserologi

Mange infeksjonssykdommer opptrer med leddsymptomer eller inflammatoriske symptomer som kan forveksles med ekte autoimmun sykdom. Vanligst er hepatitt C, reaktive artritter og parvovirus B19, men også andre hepatitter, borrelia, syfilis, tuberkulose og HIV er viktige differensialdiagnoser.

Utenom spesifikke sykdomssymptomer finnes det generelle komplikasjoner for autoimmune sykdommer som opptrer etter langvarig aktiv sykdom. Ved inflammasjon ses høye konsentrasjoner av proteinet Serum Amyloid A (SAA). Dette protein er relativt lite løselig og ved langvarig aktiv inflammasjon ses opphopning av proteinet i vev, såkalt amyloidose. Ved langvarig aktiv inflammasjon ses også generelt en økt risiko for både aterosklerose og maligniteter. Malignitetsrisikoen korrelerer til antall år med inflammatorisk sykdom og sykdomsaktivitet og er mest uttalt for celletyper som er involvert i inflammasjonsprosessen som lymfocytter og typisk ses hos denne pasientgruppen storcellet B-celle Non-Hodgkin lymfom.

Enkeltsykdommer

Rheumatoid artritt (RA)

Reumatoid artritt er et samlebegrep på inflammatorisk sykdom som rammer ledd, og typisk begynner sykdommen diffus med smerte, inflammasjon og morgenstivhet i fingerledd. Sykdommen er vanligere hos kvinner, og røyking er en kjent risikofaktor. Ledd-destruksjon begynner allerede i den tidlige inflammasjonsfasen og rask diagnose og henvisning til spesialist for behandling er derfor viktig. Ved RA er antistoffer mot syklisk citrullinert peptid (anti-CCP) sentrale i sykdomsprosessen. Når kliniske symptomer opptrer kan det påvises slike antistoffer hos 60-70 % av pasientene, og andelen vil øke med sykdommens varighet. Reumatoid faktor (RF) brukes i tillegg til anti-CCP, fordi RF er assosiert til ekstra-artikulær sykdom. RF og anti-CCP har omtrent samme sensitivitet, men RF har lavere spesifisitet, og forekommer hyppigere hos friske enn anti-CCP. Tilstedeværelse av anti-nukleære antistoffer (ANA) eller hepatitt C taler for annen sykdom enn klassisk RA. Ved oppfølging av RA brukes aktivitetsmarkører som CRP, SR, blodstatus og albumin. Anti-CCP-målinger kan gjentas, men gjentatte RF-målinger tilfører lite.

Systemisk lupus erythematosus (SLE)

Etniske nordmenn har relativt lav forekomst av SLE, og SLE er derfor hyppigere hos personer med utenlandsk opprinnelse. SLE er vanligere hos kvinner enn hos menn. Diagnosen baseres på kliniske funn som utslett og artritt og laboratoriefunn. Ved SLE opptrer gjerne forandringer i blodbildet med cytopenier (anemi, leukopeni, lymfopeni, trombocyttopeni). Hypergammaglobulinemi, typisk av IgG-type, forekommer. Ved SLE kan det påvises antinukleære antistoffer (ANA-screen), og anti-dsDNA er spesifikk for SLE. Anti-Sm kan foreligge i tillegg og indikerer da aggressiv sykdom og dårligere prognose. Når markører for Sjögrens syndrom, SSA og/eller SSB, er positive i tillegg til dsDNA, vil sykdommen klassifiseres som Sjögrens syndrom. Anti-dsDNA er diagnostisk for SLE, og anti-RNP for mixed connective tissue disease (MCTD), men anti-dsDNA og anti-RNP samtidig kan påvises hos mange pasienter, noe som viser at SLE og MCTD er til dels overlappende tilstander.

Viktige aktivitetsmarkører ved SLE er komplementfaktorene C3 og C4. Ved kronisk inflammasjon uten immunsvar/vevsdestruksjon øker C3 og C4. Når immunsvaret aktiveres (klassisk vei), som ved aktiv SLE forbrukes komplementfaktorer og en ser lav C3 og C4. Ved vaskulitter ses gjerne en annen type aktivering (alternativ vei) med lav C3 og normal eller høy C4. Komplementfaktorer kan måles ved diagnosetidspunktet, men de kan også være viktige i oppfølgingen og ved dosering av kortikosteroider. Også anti-dsDNA kan sies å være en aktivitetsmarkør for SLE, og gjentatte målinger kan være indisert.

Ved SLE forekommer ofte anti-fosfolipidantistoffer. Anti-fosfolipidantistoffer er en samlebetegnelse på lupus antikoagulant, anti-kardiolipin og anti-β2-glycoprotein-I. Anti-fosfolipidantistoffer kan forekomme som isolert funn (primær anti-fosfolipidantistoff syndrom) eller sammen med autoimmun sykdom som SLE (sekundær anti-fosfolipidantistoff syndrom). Ved anti-fosfolipidantistoffer er risikoen for tromboembolisk sykdom økt, særlig i de tilfeller hvor det i tillegg foreligger andre risikofaktorer (faktor V Leiden, protein S, protein C, m.fl.). Anti-fosfolipidantistoffer gir økt risiko for tromboemboliske komplikasjoner under graviditet, og også for andre komplikasjoner som spontanabort og preeklampsi.

Nefritt er vanlig ved SLE, og forekommer hos ca. 50-75 % av SLE-pasienter, og slik nefritt skal ha aggressiv behandling for å redusere risikoen for fremtidig nyrefunksjonsnedsettelse. Positiv anti-dsDNA og komplementaktivering (lav C3 og C4) er risikofaktorer for nefritt. Nefritten er ofte asymptomatisk, og urinundersøkelse (proteiner, røde, mikroskopi) er derfor meget viktig ved SLE.

Sjögrens syndrom

Sjögrens syndrom ses oftere hos kvinner, og debuterer gjerne etter menopause. Ved Sjögrens syndrom skjer en autoimmun destruksjon av eksokrine kjertler. Karakteristisk er lokale symptomer fra øyne, munn og genitalier, relatert til tørre slimhinner grunnet nedsatt kjertelsekresjon. Omtrent halvparten av pasientene får også mer systemiske symptomer, vanlig er hudkløe relatert til tørr hud og lettere vaskulitter, muskeltrøtthet og perifer neuropati. Mer uvanlig er autoimmun nyre- eller lungesykdom. Diagnostisk er auto-antikroppene SS-A (i 60-70 % av tilfellene) og SS-B (25-50 % av tilfellene, og nesten alltid sammen med SS-A). Når disse forekommer alene foreligger primær Sjögren. Når annen autoimmun sykdom som SLE (f.eks. ved at både SS-A og anti-dsDNA er positive), dermatomyositt eller RA foreligger samtidig, benevnes sykdommen sekundær Sjögren.

Mixed Connective Tissue Disease (MCTD)

Antistoffer mot ribonukleoprotein (RNP) er et av diagnosekriteriene for denne tilstanden, som likner SLE, men vanligvis har MCTD ikke symptomer fra nyrer eller nervesystem. Hypergammaglobulinemi er vanlig. Ved MCTD forekommer ofte høye titere mot anti-RNP. Både positiv anti-dsDNA og positiv RF kan foreligge, men positiv anti-Sm skal ikke forekomme. Også MCTD regnes som en heterogen sykdomsgruppe, som spenner fra milde tilstander med diffus leddaffeksjon, muskeltretthet og Reynaudfenomen til alvorlig sykdom med restriktiv lungesykdom og pulmonal hypertensjon. Lungesykdommen er ofte asymptomatisk i tidlig fase, og spirometri bør vurderes ved positiv anti-RNP.

Øvrige sykdommer (sklerodermier og dermatomyositter)

Disse sykdommene er heldigvis sjeldne. Testene ved Fürst har her generelt en høy spesifisitet og en lav sensitivitet. Men siden sykdommene er så sjeldne vil likevel en stor del av dem som har en positiv test ikke å ha en slik sykdom. Den lave sensitiviteten i sin tur skyldes at dette er heterogene sykdomsgrupper, og sensitiviteten kan økes om flere antistofftester inkluderes. Ved sterk klinisk mistanke bør det sendes prøve til ytterlige undersøkelser, f.eks. anti-fibrillarin, anti-RNA-Pol III og anti-Mi2. Tolkningen av analyseresultatene må derfor baseres på kliniske funn, og ved både positive og negative testresultat er tilleggstesting nødvendig for å sikre riktig diagnostikk.

Analyser

ANA ved autoimmune bindevevssykdommer

Analyse av ANA (antinukleære antistoffer) kan være nyttig ved utredning av en reumatisk lidelse, spesielt ved mistanke om autoimmun sykdom. ANA er fellesbetegnelse på en gruppe antistoffer som reagerer med ulike antigener i cellekjernen. Et stort antall kjerneantigener er etter hvert blitt karakterisert, og det har vist seg at bestemte kjerneantistoffer eller kombinasjoner av slike antistoffer er assosiert med bestemte sykdommer.

Lave titere av ANA kan sees hos friske, spesielt hos eldre. Disse er ofte antistoffer av IgM type, mens det er antistoffer av IgG type som viser best sammenheng med en autoimmun sykdom. Vår S-ANA-screen analyse bestemmer bare IgG antistoffer.

S-ANA-screen er en screening-analyse etter de samme prinsipper som vi har for allergi. Vi analyserer først et panel med en blanding av de viktigste kjerneantigenene. Hvis panelet er positivt, går vi videre med testing mot enkeltantigener. Et negativt screening-resultat vil altså ikke avstedkomme noen ytterligere testing. Det kan forekomme tilfeller der et slikt panel slår ut negativt, selv om det er påvisbare mengder av ett eller flere kjerneantistoffer. Den kliniske betydning av kjerneantistoffene vil i et slikt tilfelle ofte være usikker og vil ikke alltid kunne tillegges klinisk betydning. Som et kompromiss har vi altså valgt et relativt grovt og robust verktøy som en screening-analyse.

Tolkning
Økte mengder ANA sees hos så godt som alle pasienter med mixed connective tissue disease (MCTD) og nesten alle pasienter med SLE. ANA vil også være positiv hos 80 - 90 % av pasientene med Sjögrens syndrom (SS) og sklerodermi, sjeldnere ved polymyositt og dermatomyositt. En positiv ANA blir fulgt opp med testing av de viktigste antistoff-subspesifisiteter. Testene har høy spesifisitet, men siden sykdommene er sjeldne, er den positive prediktive verdien lav. Dersom ikke testresultatet sammenfaller med klinikk, bør det vurderes å gjenta testen med en annen metode eller utføre tilleggstester.
På svarbrevet vil det komme en kort kommentar til de antistoff-spesifisiteter som måtte være positive. I det følgende vil vi utdype disse kommentarene for de kjerneantigenene som omfattes av vår screening.

Positiv S-ANA-screen uten kjent spesifisitet: Paneltesten viser utslag, men det er ikke positivt resultat for noen av de undersøkte antistoff-spesifisitetene. Serum kan inneholde ett eller flere antinukleære autoantistoffer av ukjent spesifisitet. Den kliniske betydning er usikker.
I enkelte tilfeller kan positiv ANA være medikamentindusert (hydralazin, metyldopa, isoniazid, klorpromazin og orale kontraceptiva). Den positive ANA kan persistere lang tid etter seponering av det medikament som induserte det lupuslignende sykdomsbildet.

Positiv S-Anti-dsDNA:
Antistoff mot dobbelt-trådet DNA forekommer ved systemisk lupus erythematosus (SLE). Om anti-SSA eller anti-RNP forekommer i tillegg, klassifiseres sykdommen gjerne som sekundært Sjögrens syndrom eller MCTD. Konsentrasjonen av anti-dsDNA kan variere over tid og gjenspeile sykdomsaktiviteten. Antistoffet kan indusere nefritt, og pasienten bør følges opp med nyrefunksjonsparametre og urinprøve med stiks og mikroskopi.

Positiv S-Anti-Sm:
Sm-antigenet er oppkalt etter den første pasient (Smith) der antistoffet ble påvist. Anti-Sm regnes som spesifikt for SLE, men forekommer bare hos om lag en tredjedel av pasientene. Tilstedeværelse av anti-Sm indikerer ofte en mer aggressiv SLE, med høyere forekomst av nefritt.

Positiv S-Anti-SSA (anti-Ro):
Antistoffet er typisk for Sjögrens syndrom. Det er betydelig overlapping mellom Sjögrens syndrom og andre sykdommer som SLE, MCTD og dermatomyositter, men disse klassifiseres vanligvis som Sjögren.
Dersom anti-SSA produseres hos gravide, kan det passere placentabarrieren og forårsake hjerteblokk hos fosteret. Antistoff påvist hos en gravid kvinne er et alvorlig varsel om å følge fosteret og det nyfødte barn for utvikling av hjerteblokk.

Positiv S-Anti-SSB (anti-La):
Forekommer ved Sjögrens syndrom, oftest i tillegg til anti-SSA. Anti-SSB alene er relativt sjelden.

Positiv S-Anti-RNP:
RNP-antigenet finnes i proteindelen av RNA-proteinkomplekser i cellekjernen. I høye titere regnes anti-RNP som spesifikk for MCTD og kan være eneste forekommende anti-ENA-spesifisitet. Antistoffet kan også forekomme ved andre autoimmune systemsykdommer, spesielt SLE, da gjerne sammen med andre subspesifisiteter. MCTD kan oppfattes som en SLE-liknende tilstand, men med et mer benignt forløp.

Positiv S-Anti-Jo-1:
Antigenet er oppkalt etter den pasient der antistoffet først ble funnet. Anti-Jo-1 forekommer ved systemiske sykdommer med innslag av myositt, særlig ved dermatomyositt og polymyositt. Anti-Jo-1 kan sees ved interstitiell lungefibrose når denne er assosiert med polymyositt.

Positiv S-Anti-Scl-70:
Anti-Scl-70 forekommer særlig ved den systemiske formen av sklerodermi (systemisk sklerose) og er særlig assosiert til lungefibrose, cancer og nyreaffeksjon. Hjertet kan også en sjelden gang affiseres.

Positiv S-Anti-Centromer:
Alternativ nomenklatur er anti-CENP-B. Antistoffet forekommer oftest ved sklerodermi, særlig sklerodermi med hud og underhudsaffeksjon, såkalt CREST syndrom. (CREST = calcinose, Raynaud-fenomen, øsofagusaffeksjon, sklerodaktyli, teleangiektasi). Sklerodermi er meget uvanlig, og positiv test bør verifiseres med supplerende test ved et laboratorium som bruker en annen metode.

Den påfølgende tabell viser omtrentlig forekomst av ulike antistoffer ved forskjellige autoimmune bindevevssykdommer. Vi ser at for f. eks. SLE er det stor mulighet for å påvise antistoffer mot flere kjerneantigener, mens andre autoimmune sykdommer bare gir utslag i et fåtall tilfeller. Igjen blir det derfor viktig å minne om at dette diagnostiske verktøyet må brukes i nært samspill med det kliniske bildet. Det bør foreligge en klinisk mistanke før ANA-screening rekvireres.

Forekomst (%) av spesifikke kjerneantistoffer ved autoimmune bindevevssykdommer

Antistoff mot

Systemisk lupus erythematosus (SLE)

Mixed connective tissue disease (MCTD)

Sklerodermi (SCL)

Sjögrens syndrom (SS)

Polymyositt

dsDNA

40-95, spesifikk

 

 

 

 

Sm

10-30, spesifikk

 

 

 

 

SSA (anti-Ro)

Sekundær Sjögren

 

 

60-70

 

SSB (anti-La)

Sekundær Sjögren

 

 

25-50

 

RNP

30-40

100

 

 

 

Jo-1

 

 

 

 

30

Scl-70

 

 

20-60, spesifikk

 

 

Centromer (CENP-B)

 

 

Sjeldent positiv, ved CREST 20-35

 

 

S-Anti-CCP (Antistoffer mot syklisk citrullinert peptid)

Citrullinert peptid oppstår in vivo når den basiske aminosyren arginin blir de-aminert ved hjelp av enzymet peptidyl arginin deiminase (PAD). Det er vist at dette enzymet induserer lokal citrullinering av synoviale proteiner. Slike endrede proteiner kan tenkes å bryte immunologisk toleranse, og gi produksjon av autoantistoffer.

Tolkning. Normalt finnes < 7 U/mL. Positiv anti-CCP er et av kriteriene i RA-diagnostikk. Positiv anti-CCP tidlig i sykdomsforløpet kan indikere mer aggressiv sykdom, og anti-CCP-målinger kan gjentas som en av flere aktivitetsmarkører. Anti-CCP kan opptre tidlig i sykdommen, også før debut av kliniske symptomer. Sensitiviteten er høy (75-80 %), og øker vanligvis etter et eller et par års klinisk sykdom. Spesifisiteten er høy, og angitt til 98-99 %.

S-RF-latex test (Reumatoid faktor, RF av IgM-type)

Ved denne analysen undersøkes pasientens serum mot en suspensjon av IgG-dekkede latexpartikler. RF vil agglutinere slike partikler, og styrken av reaksjonen avleses turbidimetrisk.

Tolkning. Normalt finnes verdier < 20 kU/L. Området 20 - 40 kU/L er en overgangssone der betydningen av reaksjonen er usikker. Verdier > 40 kU/L regnes som positive.

Analysen er omtrent like sensitiv som anti-CCP (ca. 70-80 %), men er mindre spesifikk. Positiv reumatoid faktor forekommer uten RA med økende alder og ved en rekke sykdommer som hepatitter, endokarditter og andre infeksjonssykdommer. Analysen er derfor ikke egnet til screening for RA. Analysen skal betraktes som en tilleggsanalyse til anti-CCP. Ved positiv RF kan dette tale for høy aktivitet og for ekstraartikulær sykdom. En positiv RF trenger vanligvis ikke å gjentas.

Sensitivitet og spesifisitet for reumatoide faktorer

Tabellen nedenfor viser sammenlignende resultater for klinisk sensitivitet og spesifisitet. Angivelsene kan variere noe i forskjellige rapporter.

 

Klinisk sensitivitet (%)

Klinisk spesifisitet (%)

RF IgM (RF-latex test)

70-80

80

Anti-CCP

75-80

98

S-ANCA (Anti-Neutrofile Cytoplasmatiske Antistoffer)

ANCA er et supplement i utredning og diagnostikk av inflammatoriske vaskulitter. Sykdomsgruppen preges av diffuse inflammasjonssymptomer som trøtthet, feber og vekttap, kombinert med spesifikke symptomer relatert til iskæmisk organskade, ofte rammer denne nyrer, lunger og luftveier. ANCA er en gruppe organ-uspesifikke autoantistoffer som har fått sitt navn fordi de gir fluorescens i nøytrofile granulocytter i en indirekte immunofluorescenstest. ANCA antistoffene gir to prinsipielt ulike fluorescensmønstre, kalt P-ANCA (farger området rundt cellekjernen - perinukleær ANCA), og C-ANCA (farger cytoplasma - cytoplasmatisk ANCA). P-ANCA har senere vist seg å ha høy spesifisitet mot myeloperoksidase (MPO) og C-ANCA mot Proteinase 3 (PR-3). Det er nå utviklet spesifikke tester for disse to hovedtypene av ANCA. Også for ANCA-assosierte vaskulitter gjelder at de er sjeldne, slik at selv om spesifisiteten for testene er høy, er den positive prediktive verdien ofte lav, og positive tester bør oftest bekreftes av et laboratorium som bruker en annen metode. Ved vaskulitter ses gjerne en aktivering av komplementsystemet med komplementforbruk, og analyse av komplementfaktorene C3 og C4 inngår også i diagnostikken.

Ved klinisk mistanke om glomerulonefritt og negativ C-ANCA og P-ANCA finnes det ved spesiallaboratorier andre tilleggstester som kan være nyttige, f.eks. måling av antistoffer mot basalmembran i glomerulus (anti-GBM), som forekommer ved crescent glomerulonefritt eller Goodpastures syndrom.

Klinisk betydning

S-Anti-PR-3 antistoff (Anti-proteinase-3 antistoff) (C-ANCA)

C-ANCA forekommer hos 80-90 % av pasientene med aktiv generalisert Wegeners Granulomatose (WG). Frekvensen er lavere ved inaktiv sykdom. En negativ test for anti-PR-3 ekskluderer derfor ikke WG. Titere korrelerer til sykdomsaktivitet og det anbefales derfor at ANCA måles jevnlig ved WG, og ANCA kan også brukes ved symptomfrihet for å avdekke et begynnende tilbakefall.

S-Anti-MPO antistoff (Anti-myeloperoksidase antistoff) (P-ANCA)

P-ANCA med spesifisitet for MPO forekommer hos 75 % av pasienter med mikroskopisk polyangiitt og hos 50 % av pasienter med Churg-Strauss syndrom. Begge disse sykdommene er systemiske vaskulitter, hvor nyresykdom og lungesykdom ofte er de klinisk dominerende symptomene. Positiv P-ANCA kan ses hos en liten gruppe av pasienter med systemisk lupus erythematosus (SLE), eller med legemiddelindusert lupus. P-ANCA kan være positiv ved ulcerøs colitt, men er sjelden positiv ved Crohns sykdom. En positiv P-ANCA ved inflammatorisk tarmsykdom taler for at ulcerøs colitt foreligger, og positiv P-ANCA er assosiert med mer alvorlig sykdom som pankolitt og med dårligere behandlingseffekt. Negativ P-ANCA ved inflammatorisk tarmsykdom har lite utsagnsverdi.

HLA-B27

Vevstypen HLA-B27 kan i Norge ses ved 90-95 % av tilfellene av ankyloserende spondylitt (Mb Bekhterew) og er overrepresentert ved reaktiv artritt (70 % av tilfellene), enteroartritt med spondylitt (70 %) og psoriasisartritt (60-70 %). Forekomsten av vevstypen HLA-B27 er høy i norsk befolkning (ca. 16 % uttrykker HLA-B27) og hos etniske samer ses HLA-B27 hos 24 %. Forekomsten i Vest-Europa og USA er ca. 5-10 %, og i Afrika og Asia ca. 0-5 %. HLA-B27 er altså vanlig og de fleste som uttrykker HLA-B27 vil aldri utvikle sykdom, og testing for HLA-B27 er derfor kun indisert ved symptomer på sykdom assosiert til HLA-B27.

På grunn av høy forekomst av HLA-B27 i normalbefolkningen, er den positive prediktive verdien av analysesvaret lav, mens den negative prediktive verdien er høy og analyseresultatet må derfor sammenholdes med klinikk og andre laboratoriefunn. Gentypingens verdi ligger i at fravær av HLA-B27 gjør de HLA-B27-assosierte artrittene mindre sannsynlige. Tilstedeværelse av HLA-B27 genotype har liten positiv prediktiv verdi alene.