Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

Tungmetallforgiftninger

Bakgrunn

Sykdomsbilder som skyldes tungmetallforgiftninger sees ikke ofte i norsk allmennpraksis. De kan imidlertid by på diagnostiske og differensialdiagnostiske problemer, og laboratorieanalyser er potensielt til hjelp. Problemer knyttet til eksponering i industrimiljøer er først og fremst et yrkeshygienisk anliggende og vil ikke bli omtalt i det følgende.

Bly

Eksponering

Bly er et giftig metall. Det tas opp vesentlig via gastrointestinaltractus og lagres i skjelettet som inneholder 95% av kroppens bly. I blod er den vesentligste delen å finne i erytrocyttene.

Bly finnes i alle matvarer. Det daglige inntaket er under 1 mmol, og hos voksne absorberes bare 5 - 10% av dette. Hos barn er absorpsjonen større, hos småbarn mellom 25 og 50%. Opptaket av bly øker ved lav kalsiumtilførsel. I drikkevann er blykonsentrasjonen ca 5 pmol/L. Det bidrar ikke signifikant til inntaket, men i vann fra varmtvannsbeholder og surt drikkevann kan blyinnholdet være høyere. Syrlige mat- og drikkevarer, som f eks juice, kan oppnå høyt blyinnhold ved å oppbevares i keramikk-kar med blyglasur. Eldre tinnvarer kan også ha høyt blyinnhold. Blyforgiftninger fra apparatur for hjemmebrenning har også vært beskrevet.

Blyinnholdet i luft kom tidligere vesentlig fra bileksos. Opptaket fra lungene varierer mellom 25 og 50%. Denne form for eksponering spiller i dag neppe noen rolle. Tidligere kunne luften i storbyene tilnærmet gi et blyopptak av samme størrelsesorden som mat og drikke.

Røyking øker blyeksponeringen. 20 sigaretter pr dag kan gi en økning i blodkonsentrasjonen på 0,1 - 0,5 µmol/L.

Forgiftningsfaren er av flere grunner spesielt stor hos barn. Absorpsjonen er større, toleransegrensen lavere, og symptomene er mer uspesifikke. Det har vært iakttatt blyforgiftning hos barn som har spist blyholdig maling. Bly passerer barrièrene i kroppen, også placenta. Fosteret har dessuten svært lav toleransegrense. Det er derfor undertiden viktig å være på vakt mot blyforgiftning hos gravide. Undersøkelser av barn i England har vist en sammenheng mellom blykonsentrasjonen i blod og mental retardasjon.
Arbeidstilsynet har fastlagt at personer som skal arbeider i blyeksponert miljø skal få bestemt blyinnholdet i blod hver 3 mnd. (Forskrift til arbeidsmiljøloven 30.04.2001, nr 443). Dersom 3 påfølgende verdier viser < 0,5 µmol/L for kvinner i fertil alder og < 1,0 µmol/L for andre arbeidstakere, kan kontrollintervallene økes til 1 år.

Utskillelse

Det som ikke absorberes blir utskilt direkte i avføringen.
Ca 80% blir utskilt i urin.
Ca 15% blir utskilt i galle.
Det resterende utskilles fra kroppen i form av svette, hud, hår og negler.

Omtrentlige halveringstider:
Blod: Ca 1 mnd
Bløtvev: 40 - 60 dager
Benvev: 20 - 30 år
Helkropp: Sterkt varierende og avhengig av størrelse og lengde av blyeksponering.

Forgiftning

Kronisk blyforgiftning skyldes langvarig eksponering. De viktigste kliniske ytringsformene er:

  • Anemi. Bly hemmer enzymer i hemoglobinsyntesen, blant annet ALA-dehydratase. Dette fører til økt ALA-utskillelse i urinen, se nedenfor.
  • Hodepine, søvnløshet, irritabilitet.
  • Abdominalkolikk.
  • Muskelsvekkelse, særlig i overekstremitetenes strekkere.
  • Encephalopati, særlig hos barn. Akutt encephalopati kan gi økt intrakranielt trykk med kramper, oppkast og koma.
  • Nefropati med eller uten sekundær urinsyregikt.

Indikasjoner

Indikasjonen for å bestemme B-Bly er blyeksponering eller mistanke om blyforgiftning. Mistanke om blyforgiftning kan foreligge ved ukarakteristiske allmennsymptomer, anemi og mentale problemer hos barn. Hos voksne vil vurdering av eksponeringsgraden sammenholdt med de kliniske symptomer som er nevnt ovenfor, kunne være veiledende.

U-ALA (delta-amino levulinsyre i urin) bør bestemmes når blyverdien i blod tyder på forgiftning. Analysen utføres ikke ved vårt laboratorium.

Tolkning

Hos friske personer som ikke er eksponert for bly, ligger verdiene i området 0,1 - 0,4 µmol/L. Hos voksne personer opptrer kliniske symptomer på blyforgiftning først ved verdier over ca 3,0 µmol/L.

I henhold til Forskriftenes paragraf 35 skal kvinner i fertil alder som arbeider under blyeksponering og som får målt blodverdi > 0,75 µmol/L eller 3 påfølgende verdier i området 0,5 - 0,75 µmol/L, omplasseres til annet arbeide til verdiene er kommet < 0,5 µmol/L. Andre arbeidstakere som får påvist verdier > 2,0 µmol/L eller 3 påfølgende prøver mellom 1,5 og 2,0 µmol/L, skal omplasseres til verdiene er sunket < 1,5 µmol/L

Feilkilder

Kontaminering med bly fra omgivelsene kan gi økte verdier. Bruker man vakuumglass med heparin (grønn propp) og sender inn det glasset prøven er tatt på, vil kontaminering neppe representere noen fare, se alfabetisk analyseliste, B-Bly.

Kadmium

Eksponering

Kadmium er toksisk og har en halveringstid i organismen på mellom 20 og 40 år. Det opptrer ofte sammen med sink pga nært kjemisk slektskap med dette metall. Mange industriprodukter inneholder kadmium slik som plast, galvanisert metall, loddetinn, legeringer, pigmenter etc.

Den daglige gjennomsnittlige mengde kadmium som tilføres med maten er 0,4 µmol. Ca 6% eller 24 nmol tas opp i organismen. Fra vanlig drikkevann er opptaket vesentlig mindre. Surt drikkevann kan imidlertid utløse kadmium fra rørledninger og armatur som inneholder dette metall. Slike tilfelle er nå sjeldne. Sure drikker eller matvarer kan bidra til inntak av kadmium hvis de oppbevares i keramikk belagt med glasur som inneholder kadmiumgult.

25 - 50% av det kadmium som finnes i innåndet luft, opptas i lungene. Vanligvis vil tilførselen fra luft være ubetydelig og ca 500 ganger mindre enn fra matvarer. I industriforurenset luft kan imidlertid kadmiumkonsentrasjonen være vesentlig høyere enn ellers. Røyking kan være en betydelig kadmiumkilde og utgjør kanskje den viktigste ikke-yrkesmessige eksponeringen. Det er vist at røyking gir økte kadmiumkonsentrasjoner i nyrene, og videre at røykere har signifikant høyere kadmiumverdier i blodet enn ikke-røykere.

Forgiftning

Ca 1/3 av kadmium i kroppen lagres i nyrene, og ved kronisk kadmiumforgiftning er nyrene det kritiske organ. Kommer kadmiumkonsentrasjonen i nyrebarken opp i 2 µmol/g våt vekt, opptrer proksimal tubulusskade med tubulær proteinuri. Andre mulige virkninger av kronisk kadmiumforgiftning er leverskade, testisnekrose og kroniske bindevevslidelser. Kadmiums toksiske effekt synes i høy grad å skyldes dets evne til å reagere med essensielle sulfhydrylgrupper i viktige enzymer. Kadmium kan gi emfysem ved å hemme alfa1-antitrypsinaktiviteten.

Indikasjoner

Kadmium bør bestemmes ved mistanke om økt kadmiumeksponering og ved mistenkt eller påvist tubulær proteinuri. Veiledende analyser ved tubulær proteinuri er også U-Immunelektrofrose og U-Beta2-mikroglobulin.

Tolkning

Ved kadmiumeksponering stiger kadmium i blod tidligere enn i urin. Verdier over 20 nmol/L betyr oftest økt eksponering. Urinverdier over 100 nmol/L er gjerne forbundet med proksimal tubulær nyreskade.

Feilkilder

Kontaminering av prøven med kadmium utenfra representerer en viktig feilkilde. Som nevnt innledningsvis finner man kadmium i mange forskjellige industriprodukter. Sender man inn til analyse det vakuumglasset med heparin (grønn propp) som blodprøven er tatt på, skulle kontaminering av prøven være så godt som utelukket.

Kvikksølv

Eksponering

Faren ved kvikksølvforgiftning avhenger til en viss grad av hva slags kvikksølvforbindelse man utsettes for.

Metallisk kvikksølv er flytende ved romtemperatur, og fordampning gir fare for inhalering. Normal luftkonsentrasjon er 0,005 - 0,05 pmol/L, men i storbyer kan den komme helt opp i 70 pmol/L. Ca 80% av inhalert kvikksølv absorberes i lungene. Fra blodbanen passerer det lett blod-hjerne-barrièren og placenta. Etter kort tid oksideres det til kvikksølv-kationer som ikke passerer disse membraner. Absorpsjonen av metallisk kvikksølv fra tarmen er minimal og representerer derfor liten fare.

Uorganisk kvikksølv i form av ionene Hg2+ og Hg 22+ absorberes fra tarmen i en grad som avhenger av vannløseligheten. Opptaket er mindre enn 20% av tilført mengde. Noe kan absorberes fra lungene avhengig av løselighet og partikkelstørrelse. Uorganiske kvikksølvforbindelser skader først og fremst nyrene. De passerer vanskelig blod-hjerne-barrièren og placenta i motsetning til metallisk og organisk kvikksølv.

Organiske kvikksølvforbindelser har vært brukt til mange formål, blant annet til beising av såkorn og i treforedlingsindustrien. Utslipp til fjorder og vann kan føre til kontaminering av fisk med metylkvikksølv. Absorpsjonen av metylkvikksølv fra tarmen er nær 100%. Det passerer lett alle barrièrer i kroppen og skader først og fremst sentralnervesystemet. Ca 90% utskilles med gallen og undergår et enterohepatisk kretsløp. Bare 10% utskilles med urinen. Generelt vil mye fisk i husholdningen øke B-Kvikksølv og U-Kvikksølv-verdiene. Hobbyfiskere i distrikter med industrielt kvikksølvutslipp har gjerne signifikant økt kvikksølvkonsentrasjon i blodet.

Forgiftning

Kronisk kvikksølvforgiftning kan gi en rekke forskjellige symptomer.

Metallisk kvikksølv gir først og fremst psykiske forstyrrelser. Uorganisk kvikksølv kan gi nefropati pga tubulær skade. Organiske kvikksølvforbindelser, særlig metylkvikksølv, kan gi tretthet, hodepine, psykiske forstyrrelser, parestesier, ataksi, døvhet, dysartri, synsforstyrrelser og dysfagi.

Indikasjoner

Indikasjonene for å analysere kvikksølv i blod og/eller urin er psykiske, nevrologiske eller renale symptomer hos mulig kvikksølveksponerte.

Tolkning

Verdier over 50 nmol/L betyr oftest økt eksponering. Blodverdien bør hos storkonsumenter av innsjøfisk ikke ligge over 100 nmol/L.

Feilkilder

Kontaminering med kvikksølv fra omgivelsene kan være en betydelig feilkilde ved målingene. Sender man inn til analyse det vakuumglasset med heparin (grønn propp) som blodprøven er tatt på, skulle kontaminering være så godt som utelukket.

Merknader vedrørende kvikksølv fra amalgamfyllinger

Amalgam inneholder metallisk kvikksølv. Personer med mange amalgamfyllinger vil derfor være utsatt for absorbsjon av kvikksølvdamper. De har noe høyere verdier av B- og U-Kvikksølv enn personer uten amalgamfyllinger. Absorpsjonen av metallisk kvikksølv fra mage-tarmkanalen er som tidligere nevnt neglisjerbar.

Metalliske kationer kan mobiliseres fra kroppens organer og skilles ut i urinen ved bruk av chelatorer som dimerkaptopropan sulfonat (Dimaval). Merk at laboratoriet ikke har referanseområder for mengden av utskilte metallioner etter slik behandling og er derfor ute av stand til å tolke verdiene eller uttale seg om eventuelle kliniske konsekvenser.