Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

Kuldeagglutininer

Funn av kuldeagglutininer kan medføre både analytiske utfordringer på laboratoriet og kliniske utfordringer for behandleren. Funnet kan være forbigående og i mange tilfelle være forårsaket av gjennomgått infeksjon med Mycoplasma pneumonia eller Epstein-Barr virus, men kuldeagglutininer kan også ses i forbindelse med annen underliggende sykdom.

Kuldeagglutininer er IgM antistoffer som bindes til erytrocyttene ved temperaturer under 37⁰C og får erytrocyttene til å klumpe seg sammen. Avhengig av antistoffenes titer og temperaturoptimum kan dette gi kuldeutløste symptomer og hemolyse. I laboratoriesammenheng har kuldeagglutininer betydning fordi erytrocyttene kan klumpe seg sammen i prøveglasset ved avkjøling. Dersom det er kuldeagglutininer tilstede i prøven må man derfor varme prøveglasset før man analyserer hematologiske parametere. Av og til kan vi ikke utgi prøvesvar selv etter oppvarming av prøven.

I de tilfeller der det oppdages kuldeagglutininer i prøveglasset vil dette bli skrevet som en kommentar på svarbrevet; «kuldeagglutininer påvist». 

Det er to typer kuldeagglutininsyndrom:

1) Ved primær kuldeagglutininsyndrom viser undersøkelse av benmargen at de aller fleste pasientene har et lavgradig malignt lymfom. Tilstanden er sjelden og rammer hovedsakelig middelaldrende og eldre personer.   

2) Sekundært kuldeagglutininsyndrom skyldes dannelse av kuldeagglutininer sekundært til en underliggende sykdom som infeksjoner, autoimmun sykdom eller lymfoproliferativ sykdom (f.eks. lymfom, KLL eller MGUS).  

  • Kuldeagglutininer kan typisk påvises i forbindelse med infeksjoner med Mycoplasma pneumonia og Epstein-Barr virus, men har også blitt beskrevet ved andre virusinfeksjoner som for eksempel CMV, influensa eller HIV. Kuldeagglutininer oppstått i forbindelse med en infeksjon forsvinner vanligvis av seg selv. Hos de pasientene som utvikler kuldeagglutininsyndrom med klinisk signifikant hemolyse oppstår symptomene vanligvis to uker etter debut av primærinfeksjonen og er borte i løpet av 2-3 måneder.  
  • Symptomatisk kuldeagglutininsyndrom i forbindelse med autoimmun sykdom kan også gå over dersom grunnsykdommen behandles.
  • Pasienter med sekundær kuldeagglutininsyndrom har ofte ingen symptomer, og funnet er mange ganger kun et in vitro fenomen.   

Fordi erytrocyttene agglutinerer ved temperaturer under 37⁰C vil pasienter med kuldeagglutininsyndrom kunne oppleve akrocyanose, dvs. blålig misfarging av fremstikkende legemsdeler som fingre, ører og nese, ved kuldeeksponering. Også andre kuldeutløste symptomer kan forekomme.  Antistoffbindingen kan gi hemolytisk anemi med typiske blodprøvefunn; retikulocytose, økt konsentrasjon av LD og bilirubin og lavt/ikke målbart nivå av haptoglobin.

Ofte er funn av kuldeagglutininer på laboratoriet et tilfeldig og uventet funn, og det finnes ingen retningslinjer for hvordan dette skal håndteres. Alder, tilstedeværelse av kuldeutløste symptomer og/eller blodprøvefunn som tyder på hemolyse (med eller uten anemi), samt kjent underliggende sykdom bør vektlegges når man skal vurdere om det er behov for videre utredning.