Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

Nøyaktighet

Med nøyaktighet menes analysens evne til å måle den sanne verdi i prøven. I de fleste tilfeller er det faglig enighet om hva den sanne verdi er, mens det i noen sammenhenger kan være uenighet (f eks enzymer, enkelte hormoner og medikamenter).

Laboratoriet kontrollerer nøyaktighet ved å analysere kvalitetskontrollmaterialer. I disse er ''sann verdi'' (eller fasit-verdi) bestemt enten med spesielle ''feilfrie'' metoder, ved tilsetning av bestemte, avveide mengder av den substans som skal måles, eller som et gjennomsnitt av en rekke målinger ved flere referanselaboratorier. For å kunne si noe om nøyaktighet, må vi vite noe om både ''riktighet'' og ''presisjon''.

Presisjon

Presisjon er sammensatt av biologisk variasjon, preanalytisk variasjon og den analytiske variasjon.

Biologisk variasjon deles i interindividuell biologisk variasjon og intraindividuell biologisk variasjon. I vår sammenheng er det den siste som er av betydning. Intraindividuell biologisk variasjon kan defineres som den variasjon en komponent (substans) har hos en bestemt person over en viss tid. Forandringer i nivået kan skyldes døgn- eller årstidsvariasjoner, forandringer i aktivitetsnivå, sittende eller liggende stilling, diett osv Biologisk variasjon kan være liten, f eks er kalsium strengt regulert, mens triglyserider har en svær biologisk variasjon.

Variasjonen uttrykkes som variasjonskoeffisient som er et relativt uttrykk for spredning og angis i prosent (se analytisk variasjon nedenfor). Tallangivelser for hver enkelt komponent så langt det er kjent, finnes i analysevariasjonstabell som fåes ved henvendelse, eller på www.furst.no, velg Kvalitetssikring og deretter Analysevariasjon.

Preanalytisk variasjon skyldes forandringer som inntreffer i håndteringen av prøvematerialet. Disse forandringene kan skyldes selve prøvetakingen, transport, oppbevaringstid - både før og etter sentrifugering, selve sentrifugeringen, temperatur under oppbevaring osv For noen av disse forholdene finnes det data, men det er ikke i dag noe samlet uttrykk for den preanalytiske variasjon. Det er derfor ikke mulig å angi hvor stor del av den samlede variasjon dette utgjør.

Analytisk variasjon. Måler man samme substans i samme prøve en rekke ganger, får man resultater som avviker fra hverandre. Årsaken til dette er tilfeldige variasjoner som oppstår under analysegangen (små avvik ved pipetteringer, variasjon i strømspenning, temperatur og avlesninger etc.). Resultatene av de gjentatte målingene vil vise såkalt normalfordeling rundt middelverdien, Gauss-fordeling.

I en slik fordeling er standard-avviket, SD (standard-deviasjonen), et uttrykk for den analytiske spredningen. SD finnes ved å summere kvadratet av hver målings avvik fra middelverdien, dividere på antall målinger - og så ta kvadratroten av det hele. 95% av målingene vil finnes innenfor middelverdien pluss/minus 2 x SD. Variasjonskoeffisienten, VK, er SD i % av middelverdien. Lav VK betyr god presisjon, dvs. liten spredning av verdiene når samme substans måles flere ganger. Omvendt vil en høy VK bety dårlig presisjon og altså stor spredning av verdiene.

I praksis opererer en med målinger gjentatt over mange dager og sier at den analytiske VK gjelder dag til dag spredningen. VK er blant annet avhengig av analysemetoden og vil nødvendigvis være forskjellig for ulike analyser. Det er nødvendig å kjenne både analytisk og biologisk (innen person) VK for å vurdere om et analysesvar for en pasient avviker signifikant fra en tidligere måling.

For de analyser laboratoriet utfører, er analytisk og biologisk VK oppgitt i folderen ''Analysevariasjon'' kan fås ved henvendelse. Laboratoriet nedlegger et betydelig arbeid for å holde den analytiske VK innenfor allment akseptable og klinisk brukbare grenser.

Riktighet

Av og til kan det opptre systematiske feil ved analyse, der det foreligger et gjennomsnittlig avvik fra den sanne verdi (analysens riktighet).

Dette kan ha mange årsaker som feiljusterte pipetter, måling ved feil temperatur etc.

Laboratoriet gjennomfører til enhver tid et omfattende kontrollprogram for å finne og eliminere systematiske feil, og i alminnelighet er dette et problem rekvirentene ikke behøver å tenke på. Opplever man imidlertid at samme analyse viser uventede avvik i samme retning for flere pasienter, er laboratoriet takknemlig for å bli kontaktet.