Hudinfeksjoner

Kroniske sår: Kroniske sår som leggsår er vanligvis kolonisert med bakterier, f.eks. gramnegative tarmbakterier og pseudomonas. Dersom det ikke foreligger tegn til infeksjon som rødme rundt såret og varmeøkning, skal det ikke tas dyrkning eller gis antibiotikabehandling, heller ikke lokal antibiotikabehandling. Ved infeksjonstegn tas penselprøve til dyrkning fra vevsvæske etter at såret er rengjort. Antibiotikabehandling skal i første hånd rettes mot gule stafylokokker, f.eks. penicillinasestabilt penicillin. Fotsår hos diabetikere har oftere aggressive infeksjoner og infeksjonstegn kan være vanskeligere å se, slik at en her bør være mer generøs med antibiotikabehandling og dyrkning.

Impetigo/brennkopper: Impetigo er lokale hudirritasjoner/småsår som dekkes av honninggule skorper. Forekommer ofte hos barn og gjerne i områder med eksem. Infeksjonen skyldes gule stafylokokker og/eller beta-hemolytiske streptokokker gruppe A. Lette tilfeller behandles med vask med klorheksidin. Ved mer uttalt impetigo kan det brukes bacitracin i tillegg som lokalbehandling. Systemisk antibiotikabehandling og dyrkning skal reserveres for tilfeller når enten store hudflater er dekket av infeksjonen eller hvor det er mistanke om at infeksjonen når dypere hudlag (cellulitt). Førstehåndsvalg er penicillinasestabilt penicillin hvis penicillinaseproduserende bakterier, ellers vanlig penicillin. Både gule stafylokokker og beta-hemolytiske streptokokker gruppe A spres lett fra hudsår, og stafylokokker fra hud kan formere seg i mat og gi matforgiftning. Ved impetigo bør en derfor unngå arbeid med næringsmidler eller pasienter.

Erysipelas (rosen) og cellulitt: Erysipelas er en dypere hudinfeksjon, vanligvis forårsaket av beta-hemolytiske streptokokker gruppe A. Overfladiske sår trenger ikke være til stede. Typiske symptomer er ødem, varm og rød hud med skarp grense mot normal hud. Allmenntilstanden kan være påvirket med feber, hodepine, kvalme og oppkast. Behandling er penicillin V eller G. Cellulitt er også en dypere hudinfeksjon, vanligvis forårsaket av gule stafylokokker. Grensen mellom affisert og normalt hudområde er ikke like skarp. Behandling er penicillinasestabilt penicillin hvis penicillinaseproduserende bakterier, ellers vanlig penicillin. Erysipelas og cellulitt kan være vanskelige å skille og behandlingen er i slike tilfeller penicillinasestabilt penicillin. Aspirat kan sendes til dyrkning, men det er ofte vanskelig å få prøver med oppvekst. Både cellulitt og erysipelas kan i enkelte tilfeller få svært raske septiske forløp med omfattende vevsskade og betydelig mortalitet. Alvorlige tilfeller skal sykehusbehandles, og det ses da ofte oppvekst av mikroben i blodkultur.

Hårsekksinfeksjoner (follikulitt, furunkel eller karbunkel): Små infeksjoner kan behandles med lokal rengjøring. Større infeksjoner krever ofte insisjon og tømming. Prøve til dyrkning tas ved tømming. Ved større infeksjoner kan antibiotikabehandling rettet mot gule stafylokokker vurderes.

Større avgrensede bløtdelsinfeksjoner (abscesser): Abscesser skal som regel tømmes. I abscesser forekommer ofte gule stafylokokker, i større abscesser også anaerobe bakterier. Prøve til dyrkning kan være aspirat fra abscessen eller penselprøve fra området. Anaerobe bakterier kan dø under transporten til laboratoriet og negativ anaerob dyrkning er derfor ikke ensbetydende med fravær av anaerob infeksjon. Ofte er tømming av abcessen tilstrekkelig behandling. Når det er behov for antibiotikabehandling, skal det velges et preparat med god effekt mot stafylokokker og som har høy penetrasjonsevne (oppnår høye konsentrasjoner i abscessen). Klindamycin kan være et godt valg. Henvisning til spesialist kan være aktuell av to grunner, for behandling av abscessen og for risiko at infeksjonen sprer seg fra abscessen med blodbanen. Stafylokokker fester seg meget godt til fremmedlegemer, og pasienter med karproteser, mekaniske klaffer og ortopediske proteser er høyrisikopasienter for spredning av abscessinfeksjonen.

Sår etter bitt: Munnhulen er rik på bakterier, og infeksjonsrisikoen er høy etter bitt fra dyr eller menneske, dersom bittet har penetrert huden (med blødning). I tillegg til stivkrampevaksinasjon kan antibiotikaprofylakse som engangsdose vurderes. Munnhulefloraen varierer med dyreslag og anbefalt antibiotika varierer etter hvilket dyr som har forårsaket bittet. Ved infeksjon i sår etter bitt bør det tas prøve til dyrkning. En skal angi bitt og type dyr på rekvisisjonen, fordi en i slike tilfeller må lete etter sjeldne bakterier som normalt ikke forekommer hos mennesker.

Acne vulgaris: Acne er primært ikke en infeksjonssykdom. Mild acne behandles med lokale antibakterielle midler (benzoylperoxid og azelain). Ved middels eller uttalt acne kan retinoider (vitamin A preparater) og antibiotika være indisert. Mikrobiologisk diagnostikk er ikke indisert.

Mastitt (brystbetennelse ved amming): Ved mastitt forekommer smerte, hevelse, rødme og varme i brystet. Feber kan forekomme. Mastitten kan være kun inflammatorisk eller bakteriell (oftest gule stafylokokker). Behandlingen er brysttømming ved amming eller pumpe. Dersom det ikke er synlig puss i melken, kan barnet trygt fortsette å die, men brystmelken bør av hygieniske grunner ikke oppbevares i kjøleskapstemperatur i lengre tid. I uttalte tilfeller er antibiotikabehandling rettet mot gule stafylokker indisert, penicillinasestabilt penicillin er førstehåndsvalg. Penselprøve fra sår og melkeprøve på sterilt glass bør helst tas før antibiotikabehandlingen startes, og sendes til dyrkning med kort transporttid. Amming er trygt under penicillinbehandlingen. Riktig ammeteknikk og salve mot såre brystvorter er viktig for å unngå nye mastitter.

Soppinfeksjoner i hud, hår og negler (dermatofytter, gjærsopp og muggsopp): Soppinfeksjoner kan være vanskelige å diagnostisere. Ofte reagerer kroppen sterkt på tilstedeværelsen av sopp med en kraftig inflammatorisk reaksjon, med rød hud, kløe og irritasjon. Gjærsoppinfeksjoner, oftest Candida albicans, er gjerne lokalisert til fuktige områder, som i lysker og under bryster. Candida albicans kan også gi infeksjoner mellom tær, fingre og ved siden av neglene som kan bli mistolket for bakterielle infeksjoner. Dermatofyttinfeksjon ses i hud, hår og negler og er oftest forårsaket av Trichophyton rubrum. Gjærsopp kan gi kutane infeksjoner som ligner dermatofyttinfeksjon. Smitte med dermatofytter kan skje ved direkte hudkontakt mellom mennesker eller via hatter, sko, dusjgulv og sengetøy, eller ved direkte eller indirekte kontakt med dyr. Muggsopp som Scopulariopsis brevecaulis, Aspergillus og Fusarium arter kan gi neglinfeksjon. For å stille en rask diagnose bør man ved mistanke om soppinfeksjon  gjøre mikroskopi med kalilutpreparat  (20 % KOH)  av hudavskrap, neglavskrap og hår. Ved funn av sopphyfer startes behandling, oftest lokalbehandling med krem i form av imidazolpreparat. Ved pityriasis påvises Malassezia furfur kun mikroskopisk som sopphyfer. Ved mikroskopisk funn av sopphyfer eller klinisk mistanke om soppinfeksjon skal det gjøres tilleggs undersøkelse  ved å send hudavskrap, neglavskrap og hår (helst rikelig med materiale) til PCR undersøkelse.

Skabb: Skabb er en hudsykdom som skyldes skabbmidd (Sarcoptes scabiei). Midden graver ganger i huden som gir intens kløe og rødprikket utslett, typisk på lår, fingrer, midje og kjønnsorganer. Diagnosen stilles ved å finne midd og egg. Sengetøy skal også behandles.

Barnemark: Barnemark skyldes en liten mark i endetarmen, Enterobius vermicularis, som kun finnes hos mennesker. Marken er helt ufarlig, men eggene den legger gir kløe i analregionen. Diagnostikk er mikroskopi etter egg (ved tapeprøve fra anus). Ved positivt funn trenger vanligvis hele husstanden behandling, og sengetøy skal vaskes samtidig.