Seksuelt overførbare infeksjoner og gynekologiske infeksjoner
Bakteriell vaginose
Meget vanlig tilstand, karakterisert ved fluor og malodør. Diagnosen stilles på legekontoret ved påvisning av:
- høy pH på utflod
- clue-celler ved direkte mikroskopi (vaginale epitelceller dekket av bakterier)
Gardnerella-dyrkning er bare indisert ved uvanlig klinikk og residiv etter behandling.
Diagnostikk og behandling er viktig hos gravide, hvor bakteriell vaginose gir økt risiko for senabort og for tidig fødsel. Behandling skal gjøres så tidlig som mulig i svangerskapet. Behandling er metronidazol (kan ikke gis til gravide) eller klindamycin som lokalbehandling.
Genital soppinfeksjon
Gjærsopp (Candida species) tilhører normalflora i gastrointestinaltraktus og underliv. Ved overvekst av Candida er irritasjon med røde slimhinner og kløe vanlig. Predisponerende faktorer kan være tidligere antibiotikabehandling, graviditet/hormonbehandling. Diagnose stilles på legekontoret, hvor rikelig med gjærsopp kan ses ved mikroskopi av utflod. Førstehåndsvalg er imidazolpreparat som lokalbehandling. Candida albicans er nesten alltid følsom for flukonazol, men Candida glabrata og Candida krusei kan være resistente.
Soppdyrkning er indisert ved usikker diagnose eller terapisvikt, og kan redusere overbehandling. Ved soppdyrkning gjøres speciesidentifikasjon, men vanligvis ikke resistensbestemmelse.
Utflod hos prepubertale jenter
Utelukk fremmedlegemer og tumores. Diagnostikk er utflod på pensel til dyrkning. Ved antibiotikabehandling er penicillin førstehåndsvalg. Barnemark kan være en differensialdiagnose.
Utflod og inflammasjon hos postmenopausale kvinner
Er vanligvis uttrykk for østrogenmangel, men kan være et symptom på uteruscancer eller pyometra. Dyrkning er vanligvis ikke indisert.
Uretritt og cervisitt
Ved gonoré og/eller chlamydia-infeksjon er symptomene ofte lokale med svie/smerte ved urinering og utflod fra skjede eller penis. Symptomer fra anus eller svelg kan også forekomme. Mange gonoré/chlamydia-infeksjoner forløper dog uten symptomer, og hos kvinner er det ikke lokale symptomer hos halvparten av smittede. Uansett lokalsymptomer eller ikke er oppadstigende infeksjoner vanlige. Kvinner kan få endometritt/salpingitt. Symptomene er gjerne diffuse med lavgradig feber, utflod, blødninger og ømhet/smerte over uterus og i buken. Menn kan få epididymitt. Oppadstigende infeksjon gir hyppig redusert fertilitet. Mer sjeldent kan gonoré og chlamydia-infeksjon gi andre symptomer, som keratitt, artritt, pneumoni og septikemi. Uretritt forekommer uten at gonoré eller chlamydia-infeksjon kan påvises. Da er Mycoplasma genitalium en mulig årsak. Mycoplasma genitalium kan gi uretritt og cervicitt, men forekommer også hos friske personer. For Ureaplasma urealyticum er rollen uklar. N. gonorrhoeae, C. trachomatis, M. genitalium og U. urealyticum kan påvises ved PCR-undersøkelse av urinprøve og/eller pensel fra urethra/cervix/anus/munnhule. Ved positiv PCR på N. gonorrhoeae anbefales ny prøve til dyrkning og resistensbestemmelse. Årsaken til at det ikke gjøres dyrkning initialt er at PCR er langt mer sensitiv enn dyrkning bl.a. fordi PCR påviser også døde bakterier.
Genitale sårinfeksjoner
Genitale sår, sår rundt anus, rundt munnen og i munnhulen er vanlig ved seksuelt overførbare infeksjoner. Herpes simplex virus type 1 og 2 kan gi blærer som går over til slike sår. Ved tilbakevendende sår er det oftest Herpes simplex type 2. Syfilis i tidlig fase gir et genitalt sår, som i typiske tilfeller skal være lite smertefullt. Chlamydia kan også gi genitale sår og abscesser (lymphogranuloma venereum), likeså Hemophilus ducreyii (bløt sjanker). Sår diagnostiseres ved sårsekret på pensel til PCR-undersøkelse og dyrkning.
Hiv, hepatitter og htlv
Disse sykdommene overføres seksuelt, men har ikke lokalsymptomer. For hepatitt A, hepatitt B og hiv finnes posteksponeringsprofylakse, slik at etter seksuelle kontakter med person som er kjent smitteførende, skal pasienten vurderes tidligst mulig for slik profylakse. Ved eksponering for hiv vil det være viktig å få informasjon om eventuelle antivirale midler smittekilden bruker. Inkubasjonstiden kan være lang (for hepatitt B opptil 6 måneder), og sykdomssymptomene kan være milde (for hiv, hepatitt C og humant lymfotropt virus (htlv)). Pasienten er mest smitteførende like før sykdomsutbruddet. Råd og profylakse til pasienten og seksualpartner må alltid vurderes.