S-Beta-2-mikroglobulin

β2-mikroglobulin finnes på overflaten av alle kjerneholdige celler som del av HLA klasse I-komplekset. Proteinet frisettes kontinuerlig til sirkulasjonen i små mengder. Det filtreres fritt i glomeruli og brytes ned i proksimale tubuli. Konsentrasjonen i serum/plasma påvirkes derfor i stor grad av nyrefunksjonen.

Forhøyede verdier kan ses ved redusert nyrefunksjon, økt immunaktivering, infeksjon, inflammasjon og revmatisk sykdom, samt ved økt celleomsetning ved lymfoproliferative sykdommer som myelomatose, KLL, lymfom og Waldenströms makroglobulinemi.

β2-mikroglobulin inngår i flere prognostiske skåringssystemer, blant annet ISS/R-ISS ved myelomatose, CLL-IPI ved KLL, revidert IPSSWM ved Waldenströms makroglobulinemi og FLIPI2 ved follikulært lymfom. Det finnes ingen generell diagnostisk cutoff for β2-mikroglobulin. Verdier over 3,5 mg/L inngår imidlertid som prognostisk grenseverdi i flere sykdomsspesifikke skåringssystemer, blant annet ved myelomatose og KLL. Resultatet må alltid tolkes sammen med kreatinin eller eGFR, fordi redusert nyrefunksjon kan gi forhøyet β2-mikroglobulin uavhengig av sykdomsaktivitet. Aktuelle beslutningsgrenser må vurderes ut fra det enkelte skåringssystem eller den aktuelle tilstanden.

På grunn av lav spesifisitet kan β2-mikroglobulin ikke brukes alene til å stille diagnose eller til screening for malign sykdom.