Eosinofili

Innledning

Eosinofile granulocytter produseres i benmargen og er en del av det medfødte immunforsvaret. Cellene sirkulerer i blodet i under et døgn, før de passerer ut i vevene, der de kan leve i flere uker. Konsentrasjonen av eosinofile granulocytter er mye høyere i vevet sammenlignet med blodbanen. I tillegg til å blant annet ha en primær rolle i bekjempelse av parasittinfeksjoner og andre mikroorganismer, har eosinofile granulocytter en sekundær patofysiologisk rolle ved blant annet allergiske reaksjoner, astma og andre tilstander. Proteiner frigjort fra eosinofile granula kan ha en vevsskadelig virkning.

Eosinofili er en økning i antall eosinofile granulocytter i perifert blod.

Klinisk sammenheng

Gradering av eosinofili

Konsentrasjon (10⁹/L)
0 - 0,3	Normalområde
0,5-1,49	Mild eosinofili
> 1,5	1,5-5,0 x10⁹/L er å anse som moderat eosinofili. Eosinofile >1,5 x10⁹/L analysert ved minst to anledninger med ≥ 2 ukers mellomrom, betegnes hypereosinofili. Ved akutt sykdom bortfaller kravet om to målinger. Må følges opp.
> 1,5	Hypereosinofilt syndrom (HES) : Alle typer hypereosinofili, der man pga. eosinofilien utvikler organskade eller relatert organdysfunksjon. Nesten alle organsystemer kan rammes ved HES, men vanligst er huden, etterfulgt av lunger, gastrointestinaltraktus og hjertet. CNS, øyne og urinveier rammes med mindre hyppighet. Behov for snarlig utredning.
> 5,0 eller klart økende verdier.	Alvorlig. Umiddelbar utredning.

Hyppighet og årsaker

Eosinofili er ganske vanlig, og ca. 4% av eosinofile analysert på Fürst har en verdi ≥ 0,5. Eosinofili ≥1,5*10⁹/L forekommer imidlertid kun hos ca. 1,5 av 1000 (intern opptelling).

Eosinofili kan være primær (klonal produksjon pga. malign blodsykdom), eller som i de aller fleste tilfeller sekundær til annen sykdom. Sekundær eosinofili kan ses ved infeksjoner med helminter/parasittere ormer, ved allergisk eksponering, ved ulike inflammatoriske tilstander, malignitet og i forbindelse med bruk av medikamenter.

Årsaker til eosinofili

Atopi og allergi	Gir vanligvis mild eosinofili.
Medikamenter	Penicillin, protonpumpehemmerem, karbamazemin og mange andre. I de aller fleste tilfeller svakt til middels økt verdi, nesten alltid forbigående.
Hudsykdommer	Ved mange hudsykdommer er eosinofile en del av det inflammatoriske infiltratet i huden, og dette kan ledsages av økt eosinofiltall i perifert blod.
Parasitter	Eksempel: Spolmark (ascaris). Hvis reise: schistosomiasis, hakeorm (ankylostoma) og mange andre.
Malignitet	Eosinofili kan foreligge som en sekundær/reaktiv tilstand til maligne lidelser. Hematologisk kreft (eks. leukemi eller lymfom) er den vanligste årsaker til eosinofili forårsaket av malignitet, men andre former for kreft kan også gi sekundær eosinofili. Primær klonal eosinofili forekommer også, men utgjør en minoritet av pasientene med eosinofili.
Mage-tarm	I noen tilfeller er eosinofili knyttet til eosinofil infiltrasjon i tarmslimhinnen (f.eks. esofagitt).
Autoimmunitet	Vaskulitter (EPGA) mm.
Luftveissykdommer	Flere respirasjonssykdommer kan være forbundet med eosinofil inflammasjon i luftveier og pleura, og dette kan ledsages av eosinofili i perifert blod. Eksempel: Allergisk rhinitt, kronisk sinusitt, astma (vanligvis <1,5*10 ⁹/L), eosinofil lungebetennelse, eosinofil granulomatose med polyangitt (EPGA), allergisk bronkopulmonal aspergillose mm. Noen parasittinfeksjoner kan i migrasjonsfasen gi eosinofili og lungesymptomer.
Nyre og urinveier	En rekke tilstander kan medføre eosinofili, eosinofiluri eller eosinofil infiltrasjon i nyrer og urinveier.
Immunsviktlideler	Eks. Wiskott-Aldrich syndrom, hyperimmunglobulin E-syndrom, alvorlig kombinert immunsvikt grunnet adenosindeaminasemangel og Omenns syndrom.
Arvelige lidelser	Familiær eosinofili er sjelden.

Organskade

Aktiverte eosinofile kan gi vevsskade. Organer som oftest affiseres er hud, luftveier og gastointestinaltraktus, men også andre organer, inkludert hjerte, nervesystemet, øyne og urinveier kan rammes. Skader på hjertet forårsaket av vedvarende eosinofili krever umiddelbar utredning. Det er mer sannsynlig med vevsskade ved eosinofile > 1,5*10⁹/L, men det er ingen direkte sammenheng mellom antall eosinofile i en blodprøve og grad av organpåvirkning.

Det kan være vanskelig å vurdere om pasientens symptomer er forårsaket av eosinofilien, eller om eosinofilien er et «tilleggsfunn» i et sykdomsbilde. Lettere blir det ikke av at reaktivt betinget eosinofili i seg selv kan gi organpåvirkning.

Utredning

Jo høyere eosinofiltallet er, desto mer haster det å finne årsaken – både fordi den underliggende sykdommen i seg selv kan kreve behandling, men også fordi hypereosinofili kan føre til vevsskade, hvilket kan være livstruende. Hvor mye utredningen haster avhenger også av pasientens kliniske status. Ved kjent allergisk sykdom og kun mild eosinofili hos en ellers frisk person er videre utredning ofte ikke nødvendig. Vedvarende eosinofili >1,5 x10⁹/L eller eosinofili kombinert med mistanke om organskade anbefales utredet. Grad av eosinofili identifiserer ikke årsaken, men kan bidra til å redusere antallet differensialdiagnoser. Allergi gir vanligvis mild eosinofili. I følge BMJ Best Practice «Assessment of eosinophili» vil eosinofili > 1,5 x10⁹/L, men særlig verdier >3,0 x10⁹/L, tale for parasittinfeksjon, medikamentreaksjon, eosinofil granulomatose med polyangitt, leukemi, Hodgkin`s lymfom eller ideopatisk hypereosinofilt syndrom.

Utredning av eosinofili består av en grundig anamnese og klinisk undersøkelse. Målet med utredningen er å identifisere mulige årsaker til eosinofilien og se etter tegn til organskade. Anamnesen bør blant annet inneholde informasjon om allergi, mulig eksponering for parasitter, organrelaterte symptomer, forekomst at nattesvette eller vekttap, samt grundig medikamentanamnese. Klinisk undersøkelse og utredning med laboratorieprøver og andre undersøkelser har som mål å avdekke organskade og finne årsaken til eosinofilien. Hud, lunger, hjerte, mage-tarm-kanalen og nervesystemet er de organene som oftest rammes av eosinofilier, men ethvert organsystem kan involveres. For å påvise underliggende årsak til eosinofilien (eks. infeksjon, inflammasjon eller malignitet) kan det bli behov for en bred utredning.

Ved kliniske funn, laboratorieavvik eller annen dokumentasjon på organpåvirkning skjer videre utredning og behandling i samarbeid med relevant spesialist.