Kalkstoffskiftet

Fysiologi

Kalsium

Kroppen vår inneholder ca 1200 g (30 mol) kalsium i form av hydroksylapatitt (Ca²⁺₁₀(OH^-)₂(PO₄^3-)₆) i skjelettet. En liten del (ca 5 mmol) av dette skiftes daglig ut med det kalsium som finnes i den ekstracellulære væske, og en tilsvarende liten mengde blir daglig resorbert fra tarmen. Et vanlig kosthold inneholder ca 1000 mg kalsium (25 mmol), det meste blir ikke resorbert og forsvinner med avføringen. Med urinen mister vi daglig ca 200 mg (5 mmol).

Analyser

S-Kalsium

Kalsiumkonsentrasjonen vi måler i serum/plasma er delvis komplekst bundet til andre bestanddeler, den viktigste av disse er albumin. Også andre proteiner komplekser kalsium (for eksempel koagulasjonsproteiner) og likeledes småmolekylære forbindelser som bikarbonat og fosfat, men mengdene er små ved vanlige konsentrasjoner. Den frie mengden av kalsium er nøye biologisk regulert og varierer lite hos det enkelte individ (1 - 2%). Ved vanlige konsentrasjoner av stoffene som kompleksbinder kalsium, vil den frie mengden utgjøre ca 50% av total kalsium.

S-Kalsium, korrigert

Albuminkonsentrasjonen kan variere betydelig ved tilstander som ikke er relatert til kalsiumstoffskiftet og vil influere på den kalsiumkonsentrasjonen vi måler. Det er derfor vanlig å korrigere kalsiumkonsentrasjonen til hva den hadde vært med en gjennomsnittlig albuminmengde i serum, særlig dersom det foreligger mistanke om hyper- eller hypokalsemi.

S-Kalsium, fritt ("ionisert")

Det er denne delen av kalsiumkonsentrasjonen som er biologisk aktiv. Den kan måles direkte ved spesiell prøvetaking og spesielle apparater. Dersom det ikke er altfor store avvik fra det normale, får man et brukbart mål for fritt kalsium med 50% av den albumin-korrigerte verdi. "Ionisert" er satt i anførselstegn siden all kalsium i kroppen regnes for å være ionisert.

S-Fosfat

Den største mengde av kroppens fosfat (ca 85%) finnes sammen med kalsium i skjelettet. Men fosfat er også det viktigste intracellulære anion og deltar i en rekke viktige biokjemiske reaksjoner. Fosfat frigjøres fra skjelettet sammen med kalsium og en slik frigjøring vil gi både økt kalsium- og fosfat-konsentrasjoner. Er parathormon årsak til en økt frigjøring, vil nyren påvirkes til å øke fosfatutskillelsen og fosfatkonsentrasjonen blir lavere enn det man ser ved for eksempel skjelettmetastaser.

P-Parathormon, PTH

Parathormon dannes i gl. parathyreoidea. De hormonproduserende cellene har reseptorer for fritt kalsium på overflaten og senser til en hver tid konsentrasjonen i den ekstracellulære væske. Hormonmengden som avgis reguleres raskt slik at konsentrasjonen av kalsium blir stabilisert. Parathormon virker primært på skjelett (økt frigjøring) og på nyrene (økt tilbakeresorbsjon av kalsium) og økt omdannelse av vitamin D til 1,25 dihydroksy vitamin D. Ved måling av parathormon, bør konsentrasjonen alltid vurderes i henhold til kalsiumkonsentrasjonen.

S-Vitamin D3

En liten mengde av kroppens kolesterol utgjøres av 7-dehydrokolesterol. Ved bestråling av huden med UV lys, omdannes dette til cholecalciferol (vitamin D3) som transporteres til lever og hydroksyleres til 25-OH-cholecalciferol. Det er denne komponenten som måles i serum som vitamin D3 og gir uttrykk for vitamin D-status i kroppen. 25-OH-Vitamin D omdannes i nyrene til 1,25-dihydroksy-cholecalciferol som utøver hovedvirkningen av vitamin D som er å øke resorbsjonen av kalsium fra tarm. I planteverdenen foreligger ergocalciferol (vitamin D2) som vitamin D-kilde. Det gjennomgår samme metabolisme som Vitamin D3 i kroppen og anses likeverdig med D3. AFI-D2 forte inneholder Vitamin D2. Ved bruk av dette preparatet er det summen av vitamin D3 og D2 som utgjør vitamin D-status. Det er vanlig at konsentrasjonen av vitamin D faller i vintermånedene når det ikke inntas tran. For å avgjøre om det foreligger en vitamin D-svikt, kan parathormon måles. Finnes en høy verdi i forhold til kalsium-verdien, vil dette kunne skyldes at kroppen ikke er sikret nok kalsium fra tarm og mobiliserer det nødvendige fra skjelettet.